Horom (dugnad) gir lokalt eierskap
Å bygge en skole er ikke bare å bygge en skole. Det skal gjøres på horom (lokalt for dugnad), og den motivasjonen som skal til kan ikke kjøpes for penger. Vi kunne kjøpt byggingen av en entreprenør som stilte med kompetanse, byggemateriell og arbeidskraft og resultatet ville vært en ferdig innredet skole. Når vi velger å gjøre det på dugnad så er det ikke bare for å spare penger. Det handler mer om at de som bor i området og skal nyte godt av skolen må ha et eierskap til skolen. Det handler også om et folk som ikke har penger, men som likevel skal gis mulighet til å betale for den skolegangen barna skal få i form av arbeidsinnsats.
Det skal ikke bare motiveres for dugnadsinnsats – en stor del av motivasjonsarbeidet handler om å få foreldre som selv ikke har fått noen utdannelse til å se verdien av at deres barn får denne muligheten. Ousmane samlet lederne fra alle de 12 landsbyene til et stort folkemøte. Der sa Ousmane alt sammen tre ganger; på toun, sara og arabisk. Tema som «hvorfor skal skolen ligge i Maïrom og ikke i en annen landsby?» og «vil vi miste barna som arbeidskraft til fisking og jordbruk når de skal gå på skole?» var viktige spørsmål.
Tunyafolket har heldigvis sterke tradisjoner for dugnad. Når noen skal lage en båt, samles hele landsbyen og jobber i flere dager. Når en som har dyrket en stor hirse- eller maisåker skal høste inn, så samles folket og gjør det sammen. Denne dugnadstradisjonen er en nøkkel i vårt prosjekt. Hele folket står samlet og gjør den største dugnadsinnsatsen i folkets historie. De jobber på spreng for å bli ferdig før regntiden setter inn i april/mai.
Skal de nå målet sitt, så er de avhengig av min og din hjelp. De har ikke penger, men de har innsatsvilje og glød. Det er viktig at prosjektet ikke stopper opp i mangel på penger til murstein og sement, for da forsvinner motivasjonen fort. Kjenner du en bedriftseier som har overskudd på kontoen? Kanskje du kan sende lenke til denne artikkelen og vår nettside med oppfordring om å støtte prosjektet? Vårt kontonummer er 1506.65.58549. Vi setter stor pris på både små og store gaver.
Ousmane har samlet lederne fra alle landsbyene. De med høy rang sitter i stol og har et bord foran seg. De andre sitter på tepper. Etter hvert kom kvinnene også og satte seg bak mennene. Dette er et viktig møte og det som blir sagt og bestemt her har stor betydning for resten av prosjektet.
Stemningen er god. Når den lokale kirken skal samle inn penger til menigheten så samles alle til dans, musikk og fest på flere steder i landsbyen og de som har brygget øl selger det til de andre og inntekten går til menigheten.
Mannen kledd i hvitt er den mektigste mannen i Maïrom. Han er født blind. Han eier det meste av jorden og det var han som ga oss skoletomten på 40 mål.Tomten er større en tomten til Øyrane Torg i Arna med alle parkeringsplasser. Her gir han myndighet til en yngre kar som skal stå for seremonien når arbeidet på tomten skulle starte. Spaden han holder hadde en viktig funksjon i seremonien.
Se godt på dette bildet – det inneholder så mye. En ung kvinne bærer sitt barn i et tøystykke på ryggen. En Eldre kvinne bærer et stort fat med mat eller hjemmebrygg på hodet. Fiskegarnene henger til tørk. Husdyra går fritt omkring. Nesten alle hus er runde med kjegleformet stråtak. Bunter med langt gress står til tørking for å bli nytt tak på husene – takgresset skiftes annenhvert år. Det ryker fra et bål. Solen står lavt – klokka er 16.30. Folk samles til fest.
Mødre og barn – og noen er begge deler.
Historien til dette folket er ikke skrevet ned noe sted, men plutselig dukket det opp noe fra fortiden når de begynte å grave på tomten. Mannen på bildet mener at denne spydspissen må være fra hans farfars spyd som var brukt til å fange flodhester. Den delen av kulturen er definitivt borte for nå er alle de store villdyrene fredet.