​«Jeg bor 3 km fra skolen. Jeg snakker toun hjemme, men på skolen bruker jeg både toun og fransk. Jeg kan litt hausa og snakker sara med andre som ikke kan toun. Jeg kan lese, men ikke skrive. Jeg må bare lære meg å skrive også. Jeg liker skolen godt for vi har pulter å sitte på, den fineste skolebygningen som finnes, vi får gratis skolebøker og ingen slår oss! Vi har fått vann. Når vi drikker får vi ikke magesykdommer, vi får hele ikke kviser på kroppen som før. Jeg skulle ønske vi får helsestasjon og vei.
Når jeg ikke er på skolen pleier jeg å våkne tidlig, koste i hagen, vaske tallerkener i eleven, lage te til far og mor og lage grøt til oss selv. Når pappa kommer tilbake fra elven med fisk, lager jeg mat til oss og koster på ettermiddagen. Jeg har egentlig ikke så mye tid for med selv når jeg er hjemme, men det går fint. Det er sånn det er med oss jenter her. Derfor liker jeg at skolen er her, for da kan jeg gå på skolen og da må mamma gjøre noen av mine oppgaver før jeg er tilbake», sier Adama og ler veldig høyt. 
«Jeg liker best å bøye verbet «å ha» for det er som å synge, og det hjelper meg å huske. Jeg vil bli lærer nå jeg blir stor. Jeg vil bo i Ndjamena for da er det lettest å få jobb. 
Jeg takker dere som har bygd skolen vår. Jeg er bare så glad vi har skolen. Dere har valgt riktig når dere hjelper oss her, for vi var i mørket før. Tusen takk ba Baïna, du som sammen med andre bruker din tid for å hjelpe. Du skal få tilbake det du har gjort for oss. Ja det er sant, du har gjort mye for oss. Gud hjelpe deg og de andre! Når jeg får barn, skal han hete ka Baïna (bestefar Baïna) uansett om det er gutt eller jente.»